Barnerettsadvokat

Barnerettsadvokat: Barnefordeling, samvær, fast bosted og foreldreansvar. Advokat i barnevernssaker.

Rt-1996-160

Høyesterett – Dom.
Strafferett. Barnebortføring. Lovanvendelse. Selvtekt. Straffutmåling.

Avsagt: 02.02.1996 i sak HR-1996-16-B – Rt-1996-160
Saksgang: Høyesterett HR–1996–16–B, snr 228/1995
Parter: Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Pål S Berg) mot A (Forsvarer: advokat John I Henriksen)
Dommere: Hellesylt, Backer, Coward, Gussgard og Sinding–Larsen.

Oslo byrett avsa 21 juli 1995 dom med denne domsslutning:
«1. A, f. *.*.50, dømmes for overtredelse av straffeloven § 216 første og tredje ledd til fengsel i 120 – etthudreogtjuedager – hvorav 99 dager gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år i medhold av straffeloven § 52, § 53, § 54.
Side 161
Til fradrag i straffen kommer 3 – tre – dager for utholdt varetektsarrest, jfr straffeloven § 60.
2. A, f. *.*.50, frifinnes for overtredelse av straffeloven § 227 i tiltalebeslutning av 23. mai 1995.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av dommen.
Domfelte begjærte fornyet behandling, subsidiært anket han over straffutmålingen. Fornyet behandling ble nektet, men anken er henvist til Høyesterett.
Under ankeforhandlingen har forsvareren utenom anken under henvisning til straffeprosessloven § 359 annet ledd nr 1, anført at det foreligger uriktig lovanvendelse, idet domfelte utøvet lovlig selvtekt da han tok med seg sønnen i hensikt å ha samvær med ham. Denne anførsel kan ikke føre fram. Selv om moren, i strid med inngått avtale, hadde nektet domfelte samvær med barnet annet enn i barnehagen, er det ikke grunnlag for å anta at domfelte hadde en materiell rett til samvær der og da. Uansett om han skulle ha hatt den materielle rett kan selvtekten, slik den er beskrevet av byretten, ikke anses rettmessig.
Anken over straffutmålingen finner jeg bør tas til følge.
De meget strenge begrensninger barnets mor, som hadde foreldreansvaret, hadde lagt på domfeltes mulighet for samvær, måtte for ham føles urimelig. Det kan være forståelig at moren følte en viss engstelse for et ukontrollert samvær, begrunnet i en mulighet for at domfelte kunne ta med seg barnet ut av landet. Det er på det rene at det ikke forelå noen slik hensikt, og at domfelte aktet å levere barnet tilbake etter få dager. Det er likevel skjerpende at ikke domfelte tok kontakt og opplyste at barnet ville bli bragt tilbake om noen dager. Noe belastende har hendingen også vært for barnet.
Overtredelser av straffeloven § 216 kan være meget alvorlige. Men hensikten var bare å beholde barnet i noen dager, og handlingen kan til dels forklares ved domfeltes frustrasjon over det begrensede samvær han fikk. Jeg finner det da forsvarlig med en helt ut betinget fengselsstraff. Denne antar jeg bør settes til 60 dager.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres disse endringer:
1. Straffen settes til fengsel i 60 – seksti – dager.
2. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utstår etter reglene i straffeloven § 52, § 53, § 54 med en prøvetid på 2 – to – år.